nittende avsnitt: uforStåelig?

Samlede folk, lytt til monsunen!
Snork, slurp, slafs.

Sminkefulle, kortkjolede damer.
Slipsbefengte, dresskledde herremenn.

Snart kommer stormen.
Sluker alle i et jafs.

Så hva i alle dager?
Hva vil stå igjen?

attende avsnitt: et oppfylt behov

Det er bare å innrømme det. Jeg skriver ikke like mye som før, da jeg bodde i Molde og Ålesund. Behovet er rett og slett ikke der lenger. Sannsynligvis kommer det av at jeg har mange venner og kjente rundt meg, som jeg får snakket med og vært sammen med hver dag. Jeg har mindre tid for meg selv, men det ser jeg bare på som positivt.Jeg har flere ganger sagt til meg selv at nå, nå skal jeg fortsette blogginga der jeg slapp og være flink til å skrive innlegg i hvert fall annen hver dag. Men den gang ei. Det kommer nok neppe til å komme opp på det nivået igjen, la meg være så ærlig mot meg selv.

Det er litt trist. For jeg liker egentlig å skrive. Å uttrykke meg gjennom ord. På papir, eller på en pc-skjerm. Men jeg skal ikke love at jeg skal bli bedre. For det er et løfte jeg ville brutt fortere enn nyttårsløftet om at man skal stoppe å spise usunt.

En annen ting er bildene. Jeg tok mange flere før, fordi jeg følte at jeg hadde mer tid. Men det er ikke helt sant det heller. Jeg kan fortsatt ta bilder, det er bare å ta med seg kamera. Så der lover jeg(ja, lover) at jeg skal bli bedre. Ta flere bilder og legge de ut til min egen og andres forlystelse. Så får vi se om jeg klarer å holde det løftet. Men noe annet er ikke akseptabelt.

Syttende avsnitt: alt går bra til slutt!

Alt er pent og rolig, alle saker kommer inn når de skal, og hele sendinga ser ut til å være i orden. Men så, på jobb som produsent i Østlandssendinga, dukker det plutselig opp ett problem. 18.10 får vi beskjed om at teamet som skal gå live fra et folkemøte på Tryvann, ikke får gjennom noe signal. Plutselig er vi 2 og et halvt minutt for korte i 1840-sendinga. Febrilsk prøver jeg og vaktsjef å finne meldinger og saker fra dagsrevyen som har et oslo- eller akershusalibi i seg. Vi klarer å skaffe nesten to minutter. Resten kan vi klare å ta inn ved at programleder snakker rolig, og at jeg har litt “sirup” i avviklingen min(dvs at jeg starter saker ett sekund eller to etter at programleder har lest intro, i stedet for med en gang).

Men så, klokka 18.47, får vi plutselig signal gjennom allikevel, ett minutt før de skal på. Vi kaster ut de ekstra meldingen som vi hentet inn, og rekker akkurat å få alt i orden før de er live på. Puh! Det gikk!

Og de som satt hjemme i stua og så på, tror jeg ikke merket noe som helst til at vi var så nært fra å ikke få med oss folkemøtet. Perfekt, altså!

sekstende avsnitt: et slag for energien

Det har gått mye i en spesifikk aktivitet på arbeidsplassen de siste to-tre ukene. Vi har hatt en bordtennisbord stående ganske lenge, men det er først i det siste at jeg faktisk har begynt å bruke det en del. Og det begynner å bli veldig morsomt. Hver gang jeg har en ledig stund, om det er 5 minutter eller en halvtime, så blir det en kjapp bordtennismatch, forutsatt at det er noen andre som også har tid til å spille, så klart. Det blir til at man studerer litt teknikker og tips på nettet, og jeg begynner å få det til mer og mer.

Men har man virkelig tid til å spille bordtennis i arbeidstiden hos NRK? spør du kanskje. Vel, tid og tid, det er ofte at jeg rett og slett tar meg tid til det. Men jeg tror at jeg har godt av det. Man blir sliten i hodet av å sitte foran en skjerm og redigere halve dagen, og da har man godt av en liten pause halvveis i prosessen. Det fører til at jeg jobber bedre etterpå. Tror jeg, håper jeg, og, vel, det er egentlig det eneste jeg velger å tro er riktig. Da har jeg i hvert fall en unnskyldning for å ta pause.

I bordtennisrusen prøvde jeg meg også på squash med en kollega før jobben her på fredag. Det var fascinerende morsomt det også, og selvfølgelig en god del slitsommere. Som ferskt formiddagsmedlem på Myrens Sportssenter får jeg en halvtime squash gratis hver dag(før klokken fire på hverdager og hele dagen i helgene. Og nei, jeg er ikke kjøpt og betalt av de). Regner med at jeg blir en skikkelig kløpper i squash om ikke så lenge. Nå kan jeg så vidt det er reglene. Men moro, det er det!

Foto av OliBac hentet fra Flickr med CC-lisens

femtende avsnitt: den fantastiske herr rev

Den nye filmen til Wes Anderson var vel kanskje hovedattraksjonen under OIFF(Oslo internasjonale filmfestival) i år. Det er en stop-motion film(dvs at den er laget ved å sette opp dukkene, ta et bilde, bittebittelitt på alt, ta ett nytt bilde, osv) og er faktisk ganske bra. Ikke eksepsjonell, ikke helt på nivå med Life Aquatic, men absolutt en god og ikke minst morsom og underholdende film. Altså en film du bør se når den kommer på kino! Fantastic Mr Fox heter den på originalspråket altså.

Ellers så så jeg kortfilmprogrammet på torsdag, og der var det et par filmer som var verdt å få med seg, et par filmer som var helt greie, og et par filmer som var skikkelig rare og kjedelige. Som det pleier å være på et kortfilmprogram i grunn. En av filmene var Logorama, en fiffig animasjonsfilm hvor alt er laget av logoer. Michelinmannnen er politimann i byen som blir vandalisert av Ronald McDonald. Det hele er ganske sprøtt og morsomt, og ikke minst bra lagd. Ellers så var det en svensk kortfilm, Goda Råd, som handlet om en gutt som leser inn råd om livet på en kassett til sin ufødte lillebror, og deretter rømmer hjemmefra. Det var også en svært underholdende film.

http://www.imdb.com/title/tt0432283/http://www.imdb.com/title/tt0432283/

fjortende avsnitt: Oslo Filmfestival

Joda, den startet på torsdag, men for meg startet den først i dag, ettersom jeg så den første filmen i dag. Oslo Filmfestival varer frem til og med søndag, og det er ganske mange filmer jeg har lyst til å se. Cold Souls med Paul Giamatti åpnet filmfesten for min del, og det var en strålende åpning. Dyster, men allikevel fin og underholdende, og som Thomas(god venn) så fint forkalrte det: en litt dyster Eternal Sunshine On A Spotless Mind. Paul Giamatti spiller skuespilleren Paul Giamatti som sliter med at livet tynger ham ned. Ved en tilfeldighet kommer han over et firma som tilbyr seg å lagre sjelen hans og gi ham en annen midlertidig.

Dessverre jobber jeg kveld de to neste dagene og kan først se film igjen på torsdag. Men programmet mitt er lagt opp som følger:

Torsdag: kortfilmprogram 1830, det hvite båndet 2100

Fredag: står åpen

Lørdag: åpen på dagen, fantastic mr fox kl 2100

Søndag: Black Dynamite 1630, Mary and Max 1830.

Det blir nok noen filmer lagt til innimellom, men dette er de jeg i hvert fall skal få med meg. Det er herlig å kunne bruke dagene på å se filmer som ikke har kommet på kino ennå!
Tips til filmer som jeg bare MÅ se, men av en eller annen grunn har oversett, tas imot med takk.

PS: Animasjonsfilmen 9 gikk i dag og bare i dag, og der var jeg for sent ute til å skaffe meg billetter. Skuffa!

trettende avsnitt: hell i uhell

Fredag den trettende. Fryktet av en del, glemt av de mange andre. Men selv er jeg en av de som ser på fredag den trettende som lykkedagen min. Hvorfor? Fordi jeg alltid har vunnet når jeg har kjøpt lodd, vært med i konkurranser eller lignende på den dagen. Men mitt store problem er at jeg alltid glemmer den. Nå sist kom jeg på det sånn ca to timer før fredagen var over, og da var det for seint til å løpe å kjøpe et par flax-lodd eller en lottokupong. Filler’n. Minn meg på det neste gang, a!

tolvte avsnitt: en begredelig forestilling

Det skjedde jo det som måtte skje. Etter å ha fullført første sending som produsent uten problemer dukket det selvsagt opp mange på andre. Jeg klippet til feil kamera flere ganger, startet en sak før programlederen var ferdig med å lese introen og glemte nesten å legge på sluttplakaten(den hvor det står hvem som har ansvaret for sendinga)

Vel vel, jeg sov allikevel godt i natt. Jeg satset friskt og falt, men satser på at jeg skal klare det uten problemer i sendingene fremover!

ellevte avsnitt: en erfaren debutant

I går var jeg veldig nervøs, ganske usikker og litt stressa. Det var min første dag som produsent i østlandssendinga.

Men for at du skal forstå litt bedre hvorfor jeg var nervøs, må jeg kort sammenfatte oppgaven og ansvarsområdet til en produsent i en nyhetssending. Det varierer selvsagt litt fra redaksjon til redaksjon, men stort sett er oppgaven slik: Ta i mot saker, ha hovedansvar for det visuelle uttrykket(dvs bildene som blir valgt), passe på at alt kommer inn som det skal og blir sendt videre dit det skal. Bestemme kameragang i studio under avvikling av sendingen, kommunisere med alle ledd i produksjonen slik at alle vet hva de skal gjøre til enhver tid. Og sist, men ikke minst, avvikle selve nyhetssendingen.

Jeg har gjort dette mange ganger før, men det var i Ålesund for et halvt år siden, og det er småting som er annerledes her. Men det burde og skulle ikke være noe problem. Jeg liker dessuten å kaste meg ut i nye utfordringer som jeg ikke er helt sikker på om jeg klarer. Så hvorfor ikke starte med en nyhetssending som blir sett av noen hundre tusen?

Jeg er ganske sikker på at sendinga gikk bra. Det var i hvert fall følelsen jeg satt igjen med etterpå. Men underveis var jeg rett og slett litt usikker på hva som skjedde rundt meg. Jeg ga kommandoer og satte i gang saker når de skulle starte, men jeg visste ikke helt hva jeg egentlig dreiv på med. Regner med at det kommer seg etterhvert. Jeg er i hvert fall på opplæring ut uka, og står på egne bein etter det. Jeg er ivrig på å bruke studio litt mer aktivt, og ikke gå fast i rutiner. Sånn som de fleste av NRKs distriktskontorer og også dagsrevyen har gjort. Må bare komme meg litt mer inn i jobben, så kan jeg begynne på eksperimenteringa!

tiende avsnitt: en verdig avslutning

Flyet gikk nedover onsdags formiddag. Fri fra jobben var fikset. En kort togtur senere står vi på Københavns sentralbanestasjon og ser rundt oss. Finner veien til nærmeste turistkontor og plukker ned et kart over sentrum. Hotellet ligger 2 minutters gange unna togstasjonen. Praktisk.

Senere spiser vi på Hard Rock Café. God mat, litt pågående servitører som ikke har hørt om nærgrense, men fin stemning. Vi finner frem til busstoppen vi senere på kvelden skal ta bussen fra, og går tilbake til hotellet. Tar en dusj, slapper av litt.

Bussturen går greit, vi er tidlig ute. Alt for tidlig. De holder fortsatt på å sette opp til premieutdelingen. Vi tar et par runder ekstra rundt kvartalet. Venter til vi ser at noen andre også har ankommet. Går inn i kinoen og får en velkomstdrink. Blir hilset velkommen av Bård Owe og Jakob Oftebro. Veksler noen ord med begge, men er etterpå svært dårlige på mingling. Vi blir stående for oss selv i en time og vente på at premieutdelingen skal begynne. Snakker oss selv ned mentalt. Tror ikke vi har en sjanse til å dra hjem seieren.

Går inn i kinosalen. Utdrag fra hver film blir vist. Noen er interessante, men mesteparten dårlige. Fjerde, tredje og andreplassvinnerne blir ropt opp og får prisen sin. Så blir de nasjonale vinnerne bedt om å komme ned. Først Sverige. Så Norge. Oss. Vi har fått litt bedre følelse igjen. Salen er vennlig innstilt. De ser filmen vår. Ler på de rette stedene. Det er oppløftende. Får en god begrunnelse for at vi ble valgt til nasjonale vinnere. Så kommer Danmark ned. Den skandinaviske vinneren skal kåres. Pusten holdes inne. Hjertene dunker.

Konferansieren bryter inn i spenningen som bygger seg opp: “Sverige”.

OK. Ikke for å være arrogant, men vår film var best. Bare synd at juryen heller valgte den typiske kortfilmvinneren(les: litt uforståelig og vidt tolkbar, med en makaber vri på slutten)

Men vi er fornøyde. Vi ble nasjonale vinnere. Vant en sony laptop med redigeringsprogram. Fikk diplom og blomster. Fikk være med på afterparty. Bedrev såkalt passiv mingling, ved å la andre komme bort til oss. Fordi vi var en av vinnerne, var det mange som kom for å gratulere. Fortelle oss at de syns vår film var best. Det varmet.

Og med i bagasjen tilbake til Oslo hadde vi gode minner, erfaringer og en flaske single malt whisky.